• Foto: ToveLise Mossestad

Ruudaldos – 2nd edition

Fredrik Ruud fortsetter skråblikket sitt denne uken, her kan du lese «Ruudaldos», 2nd edition.

Mediehysteriet

Min kollega i FyllingenBergen; Andreas Gjeitrem, poengterte her om dagen at Bergens Tidene ikke var tilstede på vår forrige kamp hjemme mot Haslum. Det fikk meg til å huske hvordan sportssjefen i hoppforbundet; Clas Brede Bråthen, i fjor gikk ut og kritiserte NRK for å ikke prioritere hopprenn for kvinner fremfor annen sport. Jeg har alltid vært skeptisk til denne tilnærmingen. Jeg er redd for å oppfattes som en syter. For meg er det jo helt hinsides at noen ikke kan la seg begeistre av håndball. Spesielt hvordan media ikke kan la seg begeistre over den vakreste idretten som finnes. Utenom i mesterskap da, men da er det jo kun fordi Norge gjør det bra.? Og hvordan en fotballspillers leggbeskyttere kan skape nok klikk til at det er toppsak i mediebildet er jo ingenting annet enn…; fascinerende. Og inspirerende. For det viser jo at det er mulig. Det er mulig å skape en interesse for de mest banale ting. Som det at du sitter og leser denne saken for eksempel. Spørsmålet er vel heller hvem sitt ansvar det er. Er det media? Er det meg? Eller er det leseren?

Banens beste

I min jobb som yngre landslagstrener så møter jeg utrolig mange flinke og dyktige ungdommer. Jeg møter veldig mange kompetente og dyktige ledere og trenere. Jeg møter mest sannsynlig de som kommer til å bli best. Enten som utøver, trener eller leder. Eller kanskje som menneske. Som revisor. Og muligens sykepleier. Når det er sagt, så møter jeg også mange som jeg ikke synes er gode nok. Ikke kompetente nok. Ikke villige nok. Og det er jo nettopp disse jeg skal fjerne. De jeg mener ikke har det. Hvem er egentlig jeg til å si hvem som er best nå? Og mest av alt; spå hvem som blir best til slutt. Fasiten er vel at vi alle kan tro. Og håpe. Mitt privilegia er at mine meninger blir litt mer synlige. For når fasiten er basert på tro og håp, da blir resultatet veldig fort subjektivt. Da ender vi opp med at kunsten er å respektere. Både oppover og nedover.

Hva koster kompetanse?

Jeg elsker jobben min. Jobben min er hobbyen min. Jeg teller aldri timer når jeg holder på med jobben min. Det er livsstilen. Morgen. Formiddag. Ettermiddag. Kveld. Noen ganger natt. Helg. Enkelte dager to timer. Andre dager 15 timer. Høyeste trenerutdannelse har jeg. Og i tillegg kurser jeg meg der det er mulig ut fra kapasitet og tilbud. Vi kan være enig om at det er mange utdanninger som stiller atskillig høyere krav til både deltagelse, resultat og arbeidsinnsats. Samtidig er dette den høyeste utdannelsen jeg isolert sett kan få innenfor min profesjon. Så skal det også legges på noen års erfaring i denne banken. Så kalt realkompetanse. Den skal vel også bety noe. Likevel opplever jeg at den gjengse forventning er at min deltagelse på diverse kurs, foredrag, treninger etc. er noe som er påkrevd når jeg driver med det jeg gjør. Jeg jobber jo tross alt med min hobby, da skulle det jo bare mangle at jeg stiller opp på ting utenfor arbeidstid. Gratis eller tilnærmet gratis. Eller er dette kanskje min arbeidstid? Når jeg har valgt dette yrket, så er det kanskje også sånn at jeg også må forvente dette av meg selv. Om jeg, og flere, ikke gjør dette, så ender det kanskje med at jeg en gang ikke har den jobben å leve av. Den jobben jeg elsker. Den jobben som er min hobby. Den jobben jeg lever av. Alt har en pris. Og selv om det noen ganger irriterer meg, så er det en pris jeg er mer en villig til å betale. Men ikke ubegrenset. Så vil hjertesaken alltid være at de med penger og posisjon vil se idrettens langsiktige bidrag til samfunnet. Eller annen kultur for den saks skyld. For jeg er overbevist om at det bidraget er større enn vi noen gang vil tro.