Ruudaldos – 6th

Dommerros

 Jeg var en gang dommer i håndball. Særdeles god en om jeg skulle fått sagt det selv. I kompani med min eminente makker selvfølgelig. Etter den karrieren var lagt på hylla, noe den ble fordi vi opplevde at vi ikke fikk lov til å kombinere dømming på brukbart nivå og spill på litt lavere nivå, så ble jeg veldig bastant på at jeg som regel hadde rett i situasjoner når jeg enten var trener eller spiller. Jeg var også tydelig på å gi beskjed om hva jeg mente var rett om jeg mente dommerne gjorde feil. Nå føler jeg at jeg endelig har vokst det av meg, men hvorfor er det ofte sånn at de som er engasjert som dommere selv er noen av de verste hva angår tilbakemeldinger til dommere når de er involvert i kamper som enten trener eller spiller. Jeg skulle tro respekten for yrket hang høyere blant de som utøver det selv. Hvordan kan de forvente respekt og toleranse når de selv er noen av de verste eksemplene? Og hvorfor føler jeg at det er slik? Det at du selv behersker yrket på et høyt nivå gir deg kanskje en rett til å ha sterkere meninger. Men ovenfor en så utsatt yrkesgruppe virker det kanskje mot sin hensikt.

Lavterskel idrett

I skrivende stund sitter jeg på samling i Skien. Der er vi en gjeng med trenere og ledere som er i aksjon for å trene og veilede nåværende og kommende toppidrettsutøvere. På samme tid er det en gjeng ledere som egentlig har en lyst og ønske om å kunne bevege seg selv. Tilbudet for de som ønsker å drive lavterskel idrett er gjerne treningsstudio. Noen av disse studioene kan kanskje ha et par squashbaner, men ellers er tilbudet dårlig til annen trening enn lukket utholdenhetstrening eller styrketrening. Skal du i en hall så kan du samle en gjeng for å spille fotball, men er det under 10 stykk blir det raskt kjedelig. Du må også ha en åpen hall du kan låne. Det er ikke akkurat enkelt. Vi har blitt bitt av badminton. Men det kunne vært tennis. Eller basketball. Eller kanskje volleyball. Men det å drive lavterskel idrett er utfordrende. I hvertfall om du har lyst til å komplementer treningsstudioet.

Helse vs trivsel

Jeg var en gang en stor gutt. Nå har jeg blitt en voksen gutt. Vekta har blitt mindre – alderen har blitt høyere. Jeg trives utrolig godt med meg selv nå. Jeg er ikke sterkest og ikke raskest. Jeg er ikke minst og ikke størst. Alt dette er målbart, men jeg ønsker egentlig å være den som har det best. Noe jeg føler at jeg er i nærheten av. Men det er ikke målbart. De rundt deg måler deg som regel på alt. Hvordan du ser ut. Hva du sier. Hva du gjør. Men ingen måler deg på hvor bra du har det. Er ikke det viktigere? Men måten du måler andre på er kanskje avgjørende for hvordan andre føler seg.